Why has Qatar’s ownership of PSG not translated to fandom at home?

Da Paris Saint-Germain løftet Trophee Des Champions på Dohas Stadium 974, hadde bare noen få fans holdt seg tilbake for å være vitne til den rekordlange triumfen.

Omtrent 39 682 mennesker hadde kommet seg til kampen da de regjerende franske mesterne registrerte en 1-0-seier over AS Monaco, takket være en avdød Ousmane Dembele-vinner.

To franske klubber, som spiller rundt 6300 kilometer unna, for et trofé som kanskje betyr lite i Doha. Forventningen om at mange fans ville ha blitt igjen for kronen på verket er ikke langt unna, med tanke på Qatars eierskap av PSG.

Det vil si at Trophee Des Champions skulle være PSGs hjemmekamp i et land som hadde brukt sin sportsinvesteringsbil, Qatar Sports Investment, til å kjøpe klubben fullt ut i 2012, etter en overtakelse på 70 prosent et år tidligere.

“Vi kommer til å spille denne kampen som om den var hjemme fordi vi er hjemme,” sa hovedtrener Luis Enrique i forkant av kampen som skulle avslutte klubbens årlige vinterleir i Qatar.

Likevel hadde de fleste kampgjengere reist da den Paris-baserte klubben løftet trofeet, og etterlot seg en liten del av fans som hadde kommet fra den franske hovedstaden og ropte utrettelig.

En lignende scene utspilte seg i desember, da knapt 500 fans ble igjen på den containerlagde stadion for å se Pachuca løfte tidenes første FIFA Derby of the Americas-trofeet etter å ha beseiret Brasils Botafogo.

Mer enn 10.000 hadde møtt opp til kampen, ifølge stadionkunngjøringen. Men mot slutten var det lite spenning – med unntak av noen få meksikanske utlendinger – da Pachuca ble kronet.

Men spørsmålet gjenstår: hvorfor var ikke PSG – nesten alltid omtalt på samme linje som Qatar nylig – ikke tiltalende nok for de fleste som hadde kommet seg til stadion 5. januar?

En global projeksjon av Qatar

En dag før kampen så klubbens offisielle butikk i Villaggio Mall – et steinkast unna Aspire Academy, landets talentbase – vanlig ut. Oppgangen i antall besøkende var ikke signifikant, ifølge butikkens ansatte.

Utenfor butikken og rundt kjøpesenteret viste digitale tavler kampplakatene. Imidlertid var det ikke mye buzz rundt siden knapt noen stoppet for å legge merke til den Visit Qatar-sponsede franske cupfinalen.

Mens utenforstående ville forvente at lokalbefolkningen i et relativt lite land overveldende støtter klubben som eies av deres regjering, er virkeligheten mer kompleks enn som så.

Økende lokal interesse for klubben etter overtakelsen har kommet som et automatisk biprodukt, men det har vært lite mainstream-innsats for å skaffe en lojal fanbase.

I stedet har Qatars handlinger blitt posisjonert for å omhyggelig utforme sitt image som et “åpent og moderne samfunn” for et vestlig publikum, ifølge Ross Griffins bok Identitet er viktig: Qatar og Paris Saint-Germain. Utvilsomt et forsøk fra Qatars side for å utføre sin identitet i global skala, det er annerledes enn det landet prosjekterer internt.

Qatars nasjonale visjon for 2030 tar sikte på å transformere seg selv til et “avansert samfunn som er i stand til bærekraftig utvikling”, samtidig som den projiserer sin identitet som en moderne, progressiv og fundamentalt muslimsk arabisk nasjon. PSG tjener en funksjon for å understreke de to førstnevnte aspektene.

I følge Griffins er tilfellet det med en situasjonsbevisst ytre ytelse av nasjonal identitet, for å sette «Qatar-samfunnet som en likesinnet alliert av det vestlige samfunnet». Det har også blitt referert til som en taktikk for “virtuell utvidelse” for å styrke landets status globalt.

PSGs samarbeid med høyprofilerte merkevarer, med vilje valgte sponsoravtaler og hyppige kjendisobservasjoner på Parc des Princes – kombinert med klubbens beliggenhet – er alle bevisste forsøk på å projisere dens ytre identitet.

Forbindelsen er ikke så åpenlys eller prangende. Ingen Qatar-flagg vaier i Parc Des Princes, og ingen spor av rødbrun finnes i klubbens fargevalg. I stedet er innflytelsen vevd gjennom subtile tilbakekallinger: Qatars nasjonalbank, dets nasjonale flyselskap, det toppmoderne sykehuset for idrettsmedisin, Aspire Academy, og så videre.

Kampdagoppstillingskunngjøringer er drevet av QNB, lagets skjorte er sponset av Qatar Airways, og nylige innlegg etter den georgiske stjernen Khvicha Kvaratskhelias signering har inkludert Aspetar, Aspire Academys sportssykehus, som sponsor.

Mens disse globalt orienterte anslagene har etablert PSG som et av de mest verdifulle merkene i verdensfotballen på relativt kort tid, har det på baksiden fjernet den “Qatariske” relatabilitetsfaktoren som kan appellere til de lokale fansen. Dermed er basene for å bli PSG-fan nesten de samme for noen i Doha som for alle utenfor Frankrike.

I nyere tid har PSG økt sine årlige aktiviteter i Doha. En vinterleir i Qatari-hovedstaden er en bærebjelke i kalenderen. Veldedige organisasjoner eksisterer, det samme gjør et akademi som fungerer på flere steder over hele landet. Aktiveringer og meet and greets skjer hver gang laget lander i landet.

I januar 2023 møtte rundt 10 000 opp på en hverdagskveld for å se Lionel Messi, Kylian Mbappe og Neymar Jr. trene på Khalifa Stadium – et beskjedent oppmøte. De fleste lokalbefolkningen støtter lidenskapelig giganter som Barcelona, ​​Real Madrid, Manchester United og så videre – men PSG har ennå ikke tilhørt den listen.

Mens en lokal fanklubb eksisterer, er dens online tilstedeværelse begrenset til noen få gjendelinger, og bare en håndfull kampvisninger har blitt organisert til dags dato. Forsøk på å nå en representant for dette stykket var mislykket.

Vil den nye tilnærmingen få en organisk fanbase?

Da QSI først kjøpte majoritetsandeler i klubben i 2011, var et av punktene i femårsplanen å kvalifisere seg til UEFA Champions League for neste sesong. PSG endte på fjerdeplass forrige sesong og ble sjelden ansett som en av Frankrikes mest suksessrike klubber. I stedet ble de skjemmet av vaklende administrasjon, vold blant Ultras-gruppen og avtagende interesse.

Det er rimelig å si at investeringen har gitt PSG suksess. De har siden blitt gjengangere i Europas øverste scene og har vunnet 27 trofeer, i en liga som har slitt med å konkurrere både på og utenfor banen. Prosjektet kom innenfor en rørende avstand fra den ettertraktede Champions League, og nådde sin første finale noensinne i 2021.

Ikke alt har vært en hit og det har vært store savn. Kritikere av klubben peker ofte på tilnærmingen til å kjøpe stjerner til enestående avgifter, men mislykkes på de største stadiene, med Neymars overgang fra Barcelona som ofte er nøkkelpunktet.

Etter verdensmesterskapet i Qatar har klubbens tilnærming endret seg dramatisk, spesielt etter Messi, Neymar og Mbappés avganger. QSI har satset på å signere yngre spillere, med fokus på å utvikle talent gjennom akademiet og Paris-forstedene som er kjent for å produsere spillere i verdensklasse.

Den taktikken anses ofte som den mer akseptable og bærekraftige måten å lykkes i fotball.

Det gjenstår å se om det blir realisert, men det vil sannsynligvis være flere fans i Doha – bortsett fra bare de i forbifarten – hvis det gir langsiktig suksess.